VIL DU HJELPE?

I gar traff jeg ei jente pa 13 ar. Ho heter Ama Eshun, og har nettop har fatt vite at ho har hull i hjertet sitt.  Situasjonen er sa dramatisk at Ama kommer til a do om ho ikke far operasjon innen kort tid. Myndighetene har sagt at de vil betale halvparten av kostnadene, men resten ma de skaffe selv.  Innen januar ma Amas foreldre fa tak i 60 000 kroner som de ikke har. De har provd a fa hjelp av lokale,  men ingen respons. Jenta kommer til a do om vi ikke hjelper, dette er hennes eneste sjanse til a fa hjelp. Har du mulighet til a bidra med litt? Kontakt Ragnhild pa facebook eller tlf. 00233202533090.

Tenk, DU kan vaere med a redde et liv!.

Reklame

Norske lapper, Narnia og en lang gudstjeneste.

Bloggen var kan nok ikke klassifiseres som veldig oppegaende, men slik er det nar en ikke har den beste tilgangen til internett. An gnn er det noen uker siden vi sist har vaert innom, dagene har  floyet sa fort forbi! Og forresten, sorry at vi ikke legger ut noen bilder, men etter mange timer med frustrasjon over et internett med samme hastighet som en skilpadde har vi forelopig gitt opp det prosjektet.

Over til et annet tema. Dagliglivet pa barnehjemmet gar sin vante gang, med tidlige morgener, leksehjelp om ettermiddag og lek pa kvelden. Vi har etterhver kommet godt innpa barna, og det er kejkt a kunne vaere der for dem disse mandene. De siste ukene har vi hatt et opplegg for a motivere dem til a gjoere seg fort klare pa morgenen, ettersom det den forste tida var et kav a fa alle til skolebussen i tide. Betingelsen var at hvis alle var flinke skulle de fa en  filmkveld i belonning etterto uker, noe som viste seg a sette fart pa sakene! Forbedringen var dramatisk, og mange av barna sprang ned til busstasjonen snart en halvtime for nodvendig bare for a sikre seg at de skulle fa belonning. Dermed ble det filmkveld pa Anne Krisitne, Ragnhild og hele skokken med unger denne helga. Vi brukte to timer i forveien pa a lage lapper til dem, noe som virkelig falt i smak, og som vi serverte med jordbaersylte og sukker. Kveldens film var Narnia, perfekt valg, ettersom vi fikk kombinert godt budskap med spenning og action. Jeg tror da det ma ha vaert en suksess, for ungene klappet da loven Aslan kom for a overvinne isdronningen.

Pa lordagen var vi ogsa med ungene i kirka. De er adventister, og bruker derfor a ga i kirka pa lordager i stedet for sondager. 
Jeg var forberedt pa at det kom til a vare litt lengre enn det vi er vant med hjemme, men at vi skulle sitte der i fire og en halv time hadde jeg ikke forventet. Vi begynte gudstjeneten med sang og en apningstale, som jeg for sa vidt trodde var alt, men den gang ei. etter folk hadde kommet sigende inn sakte men sikkert i en times tid, reiste vi oss alle opp og handhilset pa samtlige andre medlemmer. Deretter var det mer sang, hoytlesning av bibelvers, taler, og kollekter opp til flere ganger. Det var en interressnt opplevelse, men kunne nok kanskje gitt oss litt mer innhold om vi hadde forstatt Fanti, omradets lokalsprak. Vi satt der na de fire timene og provde a passe inn best mulig, ved a gjore som de andre gjorde. Men lett er det ikke akkurat a vaere usynlig nar en er de to eneste hvite i en forsamling pa 60, og en til og med blir bedt om a reise seg opp slik at alle kunne fa se oss. Det var da iallefall en hjertelig velkomst vi fikk, «Welcome to our new sisters» sa de og klappet for oss. Ingen skal si at ghaneserne ikke er imotekommende mennesker, etter atte uker her i Ghana tror jeg kanskje at vennlighet er det de er aller best pa her. Der har vi sannelig noe a laere.

Barnebehandling

«Enhver husmor ma ha en slik i hjemme» sier Elvis og slar med en riskvist i bordplata. Bahandling av barn og oppdragelsesmetodene her er nok en av de storste forskjellene fra Norge og Afrika til na. En ettermiddag pa vei hjem fra barnehjemmet moter vi pa en krangel mellom far og sonn. Den vesle guttungen pa 2 ar griner sa hylet star i landsbyen og stritter imot med alle tenkelige muskler, mens far baerer han inn i huset. Da vi kom litt lenger ned i gata horer vi et smekk og et smekk til. Det virker som at a sla med pisken skal laere ungene, dette er ogsa tilfelle pa barnehjemmet. I mange sammenhenger virker det som a smekke til litt pa handa er den beste losningen i en situasjon hvor de vil fortelle at du/dere ma hore pa oss og ikke gjore det igjen.

Grace-ei av jentene pa barnehjemmet hadde mest sannsynlig Malaria, ho ble fulgt pa sjukehuset for a ta testen som forteller om ho hadde malaria eller ikke.  Der ble ho mott av tre sjukepleiere, alle satt a sa pa tv og var mest opptatt av det. Grace hadde skrekk mot sproyter og stikk og turte ikke a ta malariatesten. Da fikk ho seg gjentatte ganger pa kinnet og fikk hore hvordan hun hadde brukt opp tiden deres. Da hun neste dag kom tilbake etter a ha mannet seg opp for ta testen, slo sjukepleierene ho gjentatte ganger og holdt ho fast for a ta proven. Livredd som ho var stakkars fikk de tatt testen. Stakkars jente, ho klarte nesten ikke sta pa beina etterpa. Det gode midt oppe i alt var at ho fikk medisiner mot malaria.

Pa tur til Kumasi

I helgene har vi brukt tiden til a reise og se mer av Ghana. Etter lesing og studering hadde vi planene klare denne helgen og fredagsmorgen etter et godt maltid a la risgrot tok vi trotro’en til Cape for a finne bussen som skulle ta oss med til Ghanas nest storste by, Kumasi. Da vi ankom bustasjonen ble vi veldig overrasket over at det i Ghana fantes noe som hette bussko. Men der stod vi altsa midt opp i det. Etter 1 og 1/2 times venting kunne vi kjore avsted.  Ca 30 km sor for Kumasi ligger lake Bosumtwi. Det er en innsjo omringet av fjell og dyp, hoy skog som kan strekke seg opp 600m. Den er avsideliggende, men en liten landsby, Abono, er innstalert der. Innsjoen og naturen rundt gjor stedet til en virkelig perle. Dette var dagens plan. Etter en busstur til Kumasi, skulle vi derifra resie videre til innsjoen.

Den fire timers lange bussturen til Kuamsi tok oss gjennom landsbyer og afrikans natur. Vi ble stadig forbikjort av overfylte biler og minibusser og den svarte royken fra bilen ble blast inn i de apne vinduene hvor varmen og luft etterfulgt av pusteproblemer allerede var et problem. Trottheten kom stadig snikende, men de holete og svaere gropene i veiene gjorde det ikke lett a fa seg litt skjonnhetssovn.

I Kumasi ble vi mott av et travelt og yrende folkeliv. Med de 1,5 mill innbyggerne som bor der er Kumasi en av de mest travle byene i Afrika. Det merket vi rimelig raskt. Den to minutter lange  taxituren til tro-stasjonen ble en 45 minutter lang kotur. Og like fort som vi ankom byen var vi pa vei ut i naturen. Etter a ha kjort lenger enn langt  pa holete og odelagt jordvei omgitt av uvirkelig frodig, mektig og gronn natur ankommer vi lake point guesthouse som la ved innsjoen. Dette ma vere noe av det fineste og mest idylliske vi har sett.

Da kl hadde passert 7.00 neste dag var vi lys vakne. Vi startet dagen med et varmt og godt bad i innsjoen, etterfulgt av en kald dusj og god frokost, med nypresset juice og toast med omelett. Sa ville vi prove oss pa pedalbaten. Det skulle ikke vise seg a vere lett. Etter flere misslykkende provelser pa a komme oss framover gav vi opp, pakket tingene vare og begynte a ga den 2,5 km lange jordveien i skogterrende mot landsbyen Abono og hovedveien. Hoye traer, busker, kratt, stra, gress og palmer omringet oss. En sjelden gang kunne vi glotte noen hus bak alt det gronne. Menn og kvinner med stabler av frukt baerende pa hodet passerte oss i blant der vi gikk a vandret i alene. Vi kunne hele tiden skimte innsjoen der den la som en gjemt skatt i det fjerne.

Kumasi yret av liv. Vi skulle utforske vest-afrikas storste marked, Kejetia Market. Den bestar av 10000 selgere i trange stier og veier. Det var et sjokk a se sa mange folk og sa mye kaos pa et sted. Tett i tett stod bodene og pa hver side statt det menn og damer og ropte ut dagens tilbud. Hvor du enn snudde deg var det boder, folk og masse varer. Den store folketrafikken gjorde det nesten umulig a ikke tenke pa andre ting enn hvor du trakket.  Brak fra trafikken, de skjaerende rostene fra selgerene og lukten av mat, sole og gammel soppel gjorde det til en virkelig opplevelse.

Hverdagen kommer krypende.



Dagliglivet begynner a ta form ogsa for oss her i Asebu. Etter vare hoder begynner en gryende morgen i den lille landsbyen litt vel tidlig, men med ivrige hanegol trengende inn til de innerste trommehinner, er det ikke store hapet om a fa litt skjonnhetssovn utpa morgenkvisten. Ikke det at vi har anledning til det heller, for dagene begynner klokka 6 med a hjelpe barna pa barnehjemmet klare for skole.  Det kan vaere et kapittel for seg selv, for det er ikke bare bare nar 18 barn fra 3-15 skal vaske seg, lage og spise frokost, feie, gjore klar skoleuniform, og pusse tenner i lopet av et par timer. Kaotisk vil muligns vaere et dekkende ord, det er i vertfall en effektiv mate a vakne pa!

Pa dagene jo barna opptatt pa skole, og det er ikke sa mye vi kan hjelpe dem med da. Derfor vil vi pa dagtid prove a ordne litt oppe pa barnehjemmet slik at den daglige utfordringa med a finne to par sko som passer sammen kanskje kan bli litt mindre. Det er veldlig lite oppbevaringsplass der, og tingene de har slenger rundt, sa derfor har vi fatt en lokal snekker til a bygge noen hyller til dem slik at det forhapentligvis kan bli litt mer oversiktelig der! Dessuten har vi vaert pa handletur og fatt tak i bokser til alle barna slik at de kan ha en plass til a oppbevare tingene sine. Vi ma bare innromme at vi er to systematiske jenter fra velorganiserte Norge, og kan ikke noe for at vi far en slik trang til a bidra pa den fronten. Sjansen for at det skal bli helt slik vi har sett for oss er minimal -vi er jo tross alt i Afrika, men noe ma vi vel kunne bidra med.



Barna pa Children’s Home of Hope er haerlige, og det er flott a se hvordan de tar vare pa hverandre som sosken. Her om dagen kom det en ny gutt pa tre ar, og det tok ikke lange tida for han var en del av flokken. De andre sorger for at han far seg et bad pa morgenen, tilstrekkelige maltider innabords, og holder en arm rundt ham for a forsikre seg om at han har det bra. De bryr seg om hverandre, den store  familien pa barnehjemmet.

Det er ogsa kjekt a merke hvordan vi blir motatt i bygdesamfunnet.  Nar vi tusler gjennom bygda pa vei til barnehjemmet blir vi mott av smilende gamle damer med stokk som stopper opp for a hilse for sa a sporre hvordan vi har det i dag. Modre som sitter ved matgryta sender et vennlig vink, mens barna kommer springene etter oss som et kapplop for a vaere den forste som far ta pa oss. De gliser og sier med iver i stemmen «I’m fine, thank you» enda for vi har rekt a sporre hvordan det gar.
Vi kommer garantert til a trives her disse mandene, og det er virkelig spennende a fa komme sa naert innpa ghanesisk kultur og mennesker.

Forsteinntrykk.

Etter fem dager med ferie i Accra, baerer ferden videre til Asebu der vi skal vaere de neste tre manedene. Etter en svett busstur blir vi mott av mr. Elvis Donkor som er var vaert, og ogsa leder for barnehjemmet. Allerede na skjonner vi at han ma vaere noe i egen klasse, for han var kun 16 ar da han startet en organisasjon som bade arbeider med HIV/AIDS, barnehjem og ulike skoleprosjekt. Det er dette han har viet livet til.
Den lille bygda Asebu yrer av mennesker; gamle, skrukkete damer som sitter pa trammen og sladrer, barn baerende med vann, lekende eller med skolesekken pa ryggen, modre med dagens middagsinnkjop balanderende pa hode, stoyende, stappfulle Tro-tros pa vei til Cape Coast. Ikke minst geiter hoppende, liggene, braekende. Svarte, hvite, flekkede eller brune – You name it. De er overalt!

Barnehjemmet vi skal vaere pa er fattig. De 17 barna som bor der har ikke mer enn de grunnleggende materielle ting, og det vi hjemme regner som en selvfolgelighet kan de bare se langt etter her. Nar Elvis forteller at det a skaffe nok mat til alle barna ofte kan vaere en stor utfordring, treffer det godt i magen. Det er frustrerende a se med egne oyne hvordan det a mette 17 sma mager her er et daglig problem, mens vi i Norge kan velge mellom 10 ulike palegg til frokostskiva. Likevel tror vi ungene her har det godt sammenlignet med mange andre i Ghana. De har mennesker rundt seg som er glad i dem, passer pa dem og hjelper dem med lekser. Gleden barna utsraler er virkelig til ettertanke, og deres klukkende latter setter perspektiv pa hvor verdiene i livet ligger.

Hello world!

Da var vi endelig pa plass i Ghana! Vi reiser med organisasjonen Atlantis, og skal vaere her i tre mander for a jobbe pa et barnehjem naert Cape Coast. Denne forste uka er vi i hovedstaden Accra, og skal delta pa et introduksjonskurs der vi far smake afrikansk mat, spille trommer og nyte strandlivet. Temperaturene er ikke til a klage pa, med 30 varmegrader og steikende sol far vi var del av sommervarmen som aldri kom til Norge..

Allerede etter en dag er det ingen tvil om at vi er i AFRIKA. Folk er vennlige og blide som fa, og her tar de livet som det faller seg! Fyren vi motte pa stranda i dag var veldig ivrig pa a fa oss til a forsta hvor viktig det er «to enjo life» – han hadde jo et godt poeng der! Trafikken suser overalt, lukter og lyder er nye – men vi liker det!

Anne Kristine og Ragnhild